Tirsdag 26. november 2002
Tilbake til hele november 2002 Tilbake til hovedsiden Ett r siden
25. November 2002 |
27. November 2002  |
| Sted: | Hjemme |
| Vr: | Grått |
| Gjorde: | Neptun hos dyrlegen IGJEN |
| Middag: | Blomkålsuppe |
Kaja:07:37 Stakkars lille hunden vår! Han er absolutt ikke frisk og snart er vi på vei tilbake til dyrlegen med ham igjen.Han spiste litt av ris&fisken utover dagen igår, og han drakk også litt vann. Vi trodde han var på bedringens vei, men nå virker det bare som han blir verre og verre. I løpet av morgentimene nå har han kastet opp tre ganger. Han drikker litt innimellom hvis vi gir ham lunkent vann, men det ser ut til å komme opp igjen. Så nå skal vi ringe dyrlegen og drar sannsynligvis bort dit etterpå. Jeg håper de kan ta tester for bakterier og virus, og røntgen for å se om han har et fremmedlegeme i magen. Oppdretterne som vi kjøpte Neptun av ringte oss i går kveld. De hadde sett mailen vi sendte ut om Neptun på PWD-listen. Jeg snakket ganske lenge med Luc om Neptun, både tilstanden hans nå og hvordan det går med ham generelt. De var selvfølgelig bekymret. Det var veldig hyggelig av dem å ringe! |
|
10:44 Det gikk litt trått å komme seg til dyrlegen, fordi Neptun tuslet avgårde i langsomt tempo, og hvis han ble båret ble han kvalm og kastet opp. men det var jo ikke noe igjen i magen stakkars, så alt som kom var lysende gul galle...
Vel fremme måtte vi vente en stund. Da var det godt å ha Marius der! Jeg slappet litt av og hadde det mye bedre enn i går da jeg var helt alene. Mens vi ventet veide vi Neptun på vekten de har der: 11 kg, en hel kilo mindre enn i går! Stakkars lille hunden vår... Inne hos legen fortalte vi først om sykdomshistorien. Så skulle legen ta tempen, det gikk litt bedre enn i går men var visst ikke særlig gøy idag heller. Idag hadde han 38.5, som er helt normalt for hunder. Ingen feber, altså. Legen kjente litt på magen hans og sånn, og så fikk han noen sprøyter; en med antibiotika og en med noe kvalmedempende. Det gjorde visst kjempevondt å ta sprøyte, for Neptun protesterte høyt og gjorde et stort nummer ut av å gå rundt og pipe etterpå. Fremover skal vi prøve å gi ham lunkent vann med litt salt og sukker i utover dagen idag, og hvis alt går bra kan vi prøve å mate ham forsiktig med fiske/potetmos fra imorgen. Hvis ikke alt går bra, og han fremdeles ikke klarer å holde vannet nede engang, skulle vi selvfølgelig komme tilbake. Da er det fare for uttørring. Han var ikke uttørret enda sa legen, men med diaré og oppkast og ikke lyst på mat så er det klart at han raskt kan bli uttørret... Vi fikk noen piller i skranken som vi skal gi ham; kvalmedempende som han skal ha i to dager og antibiotika som han skal ha i fem dager fra imorgen. Det skal jo bli spennende å prøve hvordan det blir å gi ham piller. Det har vi ikke prøvd før. Marius skulle egentlig på jobben, men han ble med å gå hjem igjen sammen med meg og Neptun. Det var en slitsom natt i natt hvor jeg ikke sov særlig godt og var mye bekymret. Særlig gruet jeg meg til hvordan det skulle bli å passe på Neptun helt alene. Det føles så mye tryggere å ha marius i Nærheten når jeg ikke føler meg sikker på situasjonen... Veldig godt å ha ham der på hjemturen også. Men da vi var kommet hjem måtte han nesten reise på jobben da. Vel hjemme gikk Neptun rett inn på soverommet og opp i sengen og sovnet straks. Jeg hengte fra meg og lå der en stund sammen med ham, til jeg var sikker på at han var rolig, og så satte jeg i gang å lage kokt vann med salt og sukker til ham, og rydde litt og sånt. Vasket kjøkkengulvet gjorde jeg også. Såh, nå skal jeg bare sitte her og pusle med mitt (strikke vanter? lese pensum? taste litt på nett? rydde mer?) og se om jeg kan få hunden til å drikke litt innimellom. |
|
19:42 Da Marius kom hjem fikk vi Neptun til å drikke litt til, og vi ga ham den første pillen. Men da Marius var ute med ham litt senere spiste Neptun et blad, og da de kom inn igjen kastet Neptun opp igjen. Så vi måtte gi ham pille på nytt, og prøve å få ham til å drikke litt igjen. Det går smått, han drikker ikke mye. Men det ser ut som at så lenge han ikke spiser noe, klarer han å beholde vannet.
Det blir et spørsmål om hvordan vi skal gjøre ting imorgen. Han skulle egentlig begynne å få mat fra morgenen av, men det var jo under forutsetning av at magen har vært rolig i hele dag, og det har den jo nå ikke. Og så lenge han er så svak som han er nå, vet jeg ikke om jeg skal tørre å gå fra ham. Jeg skal jo egentlig på forelesninger, og det ville være dumt å gå glipp av det. Men hva hvis tilstanden hans forverres og det ikke er noen her hjemme til å oppdage det? Jeg lurer også litt på hvordan jeg skal få lest nok til forelesningene i neste uke. I helgen har vi jo besøk fra fredag til søndag, og frem til besøket kommer må vi få ryddet rommet hun skal sove på + få vasket minimum gulvene her. I tillegg skal Marius være borte på arbeid i Jylland hele fredagen, så jeg blir alene om å passe syk hund. Skjønner ikke hvor innimellom her jeg skal få tid til å lese til neste uke? |
|
20:21 Det kom en mail på hunde-mailinglisten som var så utrolig nydelig at tårene trillet her. Måtte bare dele den med dere:
Author Unknown Ten years ago when I ran a domestic violence shelter I was heading to work in my finest business suit on a rainy morning. Thunder shower kind of morning actually ... as I drive down the freeway, I see a little white dog, going opposite direction to traffic, on this freeway. It's against the divider, so every time a semi drives past it, it gets thrown up against the barrier, only to get back up and run toward traffic. I start to pray as I watch this -- thinking of my $500 suit and silk hose and speaking engagement that I have to go on ... when another semi toppled it into the wall. I slowed my car down and stopped. Angry that of all the people on that freeway NO ONE but ME would stop and help this dog. I ran out, chasing the dog, calling for it over and over again. I am drenched all the way down to my underwear when I finally catch up to this dog who was not paying any head to my calls. I take off my expensive raincoat and throw it over the dog, and start the long walk back to my car, now drenched beyond hope.... I get into the car and I am shaking. I look at this pitiful ragamuffin who is shaking in the seat beside me. I am crying from how scared and worried I am about it, me and my speech, and what I will need to do for this dog. It has tags on it to the local humane society but I vow, to my office worker when I get to work finally, that I will NOT let whoever had this dog take it back. They don't deserve it. It could have died! My office worker says to me "Gee ... if God gives you a clue to follow, like those tags, I think He'd be pretty upset if you didn't follow it" and then she walked out. I fumed silently until I picked the phone up and called ... they gave me the owners number. I called and he said he would be right down. I was fuming out loud, spouting off like a bad drunk, saying I was going to give this owner a piece of my mind when he showed up, when there was a knock on the door. With angry eyes I opened the door and before I could open my mouth, I dropped my jaw. It was an 80+ year old gaunt man, with heavy wrinkles and thick veins all over his face and hands, clutching his hat...asking me if I was the lady with the dog. Then before I could answer he saw her ... and he scooped down and picked her up and held her tight against his heart, and tears just spilled down his face like rivers. We stood in silence for what seemed forever. When he was able to speak, he said to me, that his wife had died the year before and his children were all grown and moved away and this little dog was all he had left in this world that loved him. He had put her out to go to the bathroom ... the tea kettle whistled and he turned just a moment to take it off the stove, and she was gone. He asked me if I could understand how he felt when he called for her and knew she could not hear, because she was deaf, and knew she could not find her way back home, for she was blind. He never thought he would see her again. He thanked me profusely and offered to pay me. I refused ... God ... how could I take anything after the gifts he had given me? He had taught me that my will not be done, but my God's ... and that: what seems to be, is not always what is. And that my perceptions are not always the facts. |
|
21:14 Link til en kul artikkel om en dame som studerer hunders adferd:
http://www.umich.edu/~newsinfo/MT/02/Fal02/7strydog.html |
Kommentarer til siden:
Åshild ;-) -
Hmmm.... Skjønner godt at dere ikke har så veldig lyst til å reise fra Neptun når han er syk!
Når man har barn, har man 10 sykedager i året med fri fra jobb, for å passe på dem. Et hett tips for hundeeiere også?? *smiler* (07:21 27/11-02)