Torsdag 12. september 2002 Tilbake til hele september 2002 Tilbake til hovedsiden Ett r siden

Dagens dyr: Seler

11. September 2002

13. September 2002

Den hemmelige hagen

Kaja: 14:33 Jeg har funnet en hemmelig hage! Hihi. Midt i byen! Eller, nesten hvertfall. Jeg skal fortelle om den, jeg må bare skrive om hva som har skjedd før idag først.

14:35 Jeg våknet da vekkeklokka ringte 08:30, men det var så hardt å stå opp. Jeg lukket øynene, og bråvåknet igjen kvart på ti. Stress! Pakket sekken og kledde på meg, men da turen kom til frokost oppdaget jeg at jeg slett ikke følte meg bra. Svimmel og kvalm. Og jeg hadde ikke tid til å sitte og vente, jeg måtte dra for å rekke forelesning på KUA. :-/ Jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle ta sjansen på å sykle eller om jeg skulle orke å ta den ekle bussen, men så fant jeg på å spørre Marius om han ville kjøre meg, og det sa han ja til. Snille snille Marius! Det var dessuten mye deiligere å ta bil enn den ekle bussen, for vi har jo cabriolet og kunne kjøre uten tak. Og så gikk det veldig fort. Jeg var fremme i veldig god tid. I Glotten var det bare Julie som hadde kommet, og hun satt og gjorde gresk-lekser. Jeg tok en kopp te og kikket litt i "På plass!"-boken. Nå vet vi jo at vi skal få hund..! Vi skulle ha Old irsk med Jens klokken 11:15. Da klokken nærmet seg var det bare Birgitte og jeg som hadde kommet, men ganske snart kom også Adam og Funder. Så satt vi og skravlet og ventet på at timen skulle begynne. Men det kom aldri noen Jens. Vi syntes det var veldig rart at timene hadde blitt lagt såpass tidlig, for vi vet jo alle at jens er et notorisk B-menneske. Vi hadde latin med ham på nøyaktig det samme tidspunktet i fjor, og det var ofte det ble forsinket undervisning eller rett og slett avlyst fordi han forsov seg. Sånn rundt halv tolv dukket også Jannick opp. Men stadig ingen Jens. Vi ble sittende å vente til klokka var kvart over tolv. Vi spurte Birgit, kona hans, men hun hadde ikke snakket med ham den morgenen og visste ikke noe. Tilslutt fant vi ut at nå syntes vi det ble for sent å begynne på noen undervisning allikevel, så da bare gikk vi i samlet flokk ned. De andre gikk i kantina, men jeg fant ut at jeg ikke gadd det. Jeg hadde spist opp matpakken allikevel, og ville heller komme meg hjem til Marius.

14:58 Jeg fant ut at jeg skulle gå på beina hjem igjen, for jeg hadde god tid, det var varmt og solen skinte, og jeg hadde jo skulket unna å ta sykkelen om morgenen. Jeg gikk nedover Artillerivej. Da jeg kom til enden, der jeg pleier å svinge inn i Amagerfælledvej, tenkte jeg at jeg ville prøve noe nytt. Det ser ut som om det går an å fortsette rett frem der nede, bare at veien blir mye smalere. Jeg tenkte at kanskje jeg kunne klare å finne en annen vei hjem, kanskje en snarvei eller hvertfall en mye koseligere vei. Det går jo så mye trafikk ute på den store veien at det er nesten ikke ørens lyd å få. Så jeg fortsatte rett frem, og det første som møtte meg var skilt til noen Haveforeninger; nærmere bestemt H/F Nokken og H/F Lille Nok. Veien delte seg i tre og jeg tok den midterste, inn i "H/F Nokken". Det var en grusvei og middels høye løvtrær trengte seg inn på hver side. Snart var larmen fra bilveien bak meg bare et sus i det fjerne. Solen skinte og jeg trasket langs veien, lyttet til mine egne skritt og gresshoppene. Det var ganske støvete. Langs veien sto små koselige hus med rotete haver. Det var mye frittvoksende skog og buskas inni mellom, og her og der sto det store bjørnebærkratt. De fleste bærene var røde enda og de få som var mørke smakte fremdeles surt. Buskene var dessuten nesten dekket av støv. Det var så koselig å gå der i stillheten og solsteika. Det var nesten ikke et menneske å se. Nå og da kom det en skuter eller en bil som trillet sakte forbi, og i noen av husene var det folk i hagen. Jeg visste ikke om jeg kom til å komme noen vei i andre enden, men jeg stolte på retningssansen min og trasket trøstig i vei. Jeg måtte svinge og ta en annen vei innimellom fordi den veien jeg gikk i smalnet og ble borte mellom hagene. Til slutt kom jeg til et sted hvor "Hovedveien" svingte ganske kraftig til venstre. Men akkurat der gikk det av en sti i omtrent den retningen jeg hadde tenkt meg, så den måtte jeg jo bare prøve. Jeg smatt ut på stien og bega meg innover. Det var ikke akkurat skog, men ikke helt hage heller. Nærmest en slags mellomting, med høyt gress og ett og annet epletre og liknende. Også her var det digre bjørnebærkratt med umodne bær på. Jeg fulgte stien til den gikk ut på en større grusvei i andre enden. Her kunne jeg velge om jeg ville gå til venstre og bakover (og sannsynligvis havne ut på Amagerfælledvej igjen) eller gå forover og til høyre. jeg prøvde selvfølgelig dette, og havnet ganske snart inne i enda en haveforening. Og denne hadde et kart! Jeg kikket på kartet og hjertet sank i brystet. Det så ut til å være en av disse haveforeningene (=kolonihaver) som er helt inngjerdet rundt det hele, og med bare en ordentlig inngang. Det så ikke ut som om jeg skulle komme ut på andre siden. Men jeg tenkte at jeg måtte jo prøve ihvertfall, så jeg fortsatte å gå. Det var en ganske stor haveforening dette, med et stort fellesareale midt på, hvor det var kiosk og lekeplass og griller, omgitt av en liten skog. Langs kanten rundt gikk det en stor vei, og ut fra denne gikk det stier. Langs stiene lå sommerhusene tett i tett. Og på utsiden av disse igjen så det ut til å være en inngjerding. Utenfor så det ut som omtrent hele området var omgitt av høye gress/skogbevokste voller. Jeg gikk langs den store veien, mot den bortre enden av kolonihaven. Det var en del folk her, jeg så de satt inne på fellesområdet. Jeg prøvde å late som om jeg hadde noe der å gjøre, men følte meg litt dum. Lyden av mine egne skritt mot grusen hørtes plutselig øredøvende høy ut. Da jeg kom til enden av kolonihaven og veien svingte for å gå rundt og tilbake igjen, prøvde jeg å gå innover stiene som ledet ut mot kanten. Men det var bare hager med gjerder bak i enden. Jeg prøvde flere forskjellige stier, men de var sperret alle sammen, av hager eller høyt gjerde. Så kom jeg til en sti som het "Grævlingstien", og den måtte jeg hvertfall prøve, men den hadde også bare en hage i enden. Jeg hadde nesten gitt opp og bestemt meg for å gå tilbake igjen, gjennom hele hageforeningen og ta grusveien ut på Amagerfælledvej og gå den veien jeg kjente hjem igjen.

15:22 Men så så jeg en bom i enden av en av stiene! Og det så ikke ut som det var en hage på andre siden, men derimot "fri natur", og altså ut av hageforeningen; nettopp det som jeg lette etter. Jeg gikk nedover stien og til enden hvor bommen var. Det gikk fint å gå rundt den på kanten, og det så til og med ut som det gikk en liten sti der. På andre siden av bommen kunne jeg se det høye gresset som var i ferd med å bli gult. Og så reiste vollen seg opp, sånn som den gikk rundt hele området. På vollen vokste gress og trær. Men jeg så også at det gikk en sti, ganske bratt rett oppover til toppen av vollen. Da jeg kom frem til bommen smatt det en katt inn fra stien på andre siden og forsvant inn i en av hagene. Jeg gikk rundt bommen og ut på stien. Det var veldig tett og høyt gress og det var bare såvidt det var en sti i det hele tatt. Til venstre gikk den en annen sti bortover i den retningen jeg ønsket meg, men nede og på innsiden av vollen. Rett frem gikk stien bratt rett opp på vollen. Jeg tok den, for jeg tenkte at uansett var det sikkert lurt å gå opp der og få litt utsyn og kanskje få en ide om hvor jeg egentlig befant meg. Så jeg ga meg til å klatre oppover på vollen. Her var det skygge fra trærne og litt kjølig, og jeg hørte frosker kvekke inne fra trærne. Det ble brattere mot slutten og jeg gruet meg litt hvis jeg måtte gå ned igjen, for jeg har høydeskrekk. Jeg turte ikke se meg omkring før jeg sto trygt på toppen.

15:32 Da jeg kom over kanten og opp på toppen var det et fantastisk syn som møtte meg! Oppe på toppen av vollen var det en stor gressplen! Og en helt fantastisk utsikt over byen! Jeg ble bare stående og måpe, og ta inn inntrykkene. Delvis av alle de forskjellige retningene jeg hadde utsikt over, og dels av stedet jeg hadde funnet oppe på toppen av vollen. Her var det altså en gressplen, som det så ut som noen hadde klippet for ikke så lenge siden. Langs kanten på begge sider begynte det tette kjerret som vokste nedover kanten av vollen. Men omkring her oppe var det trær, som så ut som alminnelige hagetrær. Syriner, nyperoser, epletrær... Jeg gikk litt rundt og kikket på byen fra kantene. Lengst til høyre på vollen gikk det en sti ned. Den fortsatte oppover langs vannet nordover. jeg kunne ikke se hvor langt opp den gikk. Utenfor lå vannet, og på andre siden Sjælland og København. Jeg kunne se ørstedverket et lite stykke nordover på andre siden av vannet. I den andre retningen kunne jeg se kontorbyggene i Sydhavnen og gasstårnet i Valby. Nedenfor meg på utsiden lå Sjællandsbroen og slusen. Og nedenfor og bak meg lå hageforeningen jeg hadde kommet fra. Nå fikk jeg se den i fugleperspektiv. Det var så flott å stå der oppe "på toppen av byen" og kikke utover. Utsikt er jo ellers litt mangelvare her i flate Danmark. Vinden rusket i håret og kjølte meg ned, det var ellers ganske svett og varmt å gå tur midt på dagen mens solen stekte. Men her oppe fikk vinden godt tak og det var friskt og deilig. Himmelen var knallblå og uten en sky, og vannet var blåblått. Trærne var mørkegrønne med sensommersblader som snart skal bli gule. Og luften var tindrende klar. Jeg prøvde å gå bortover vollen i den retningen jeg hadde tenkt meg. Ved enden av den store plenen smalnet den sammen så det bare var en sti å gå på med bratte kanter ned til hver side. Det var klippet gress å gå på hele veien, og hagebuskene sto med jevne mellomrom bortover. Plutselig videt stien seg ut igjen til en ny stor gressplen med flere frukttrær, og på den ene siden: Et kjempedigert bjørnebærkratt! Det var helt enormt stort og dekket hele siden av vollen helt ned til gressletten nedenfor, og var sikkert 10-20 meter bredt. Og her var det ikke bare røde bær, men også noen modne. Men jeg hadde bare shorts og tynn t-skjorte og jeg hadde allerede blitt stukket i ett kratt idag, så jeg lot være å begi meg ned i dette krattet. Isteden fortsatte jeg å gå oppe på toppen av vollen. Hele veien lå hageforeningen på innsiden. På utsiden lå en motorcrossbane som jeg ofte har sett når jeg har syklet til skolen. Nå visste jeg hvor jeg var! Etterhvert kom jeg til en trapp! Til venstre fortsatte gressplenen og "Den hemmelige hagen" oppe på vollen, idet vollen svingte rundt hageforeningen. Trappen gikk ned til høyre, ned til motorcross-klubben. Det var riktig vei for meg hvis jeg skulle hjem, så jeg begynte å gå nedover trappen. Så så jeg at trinnene var helt dekket av noe som så ut som plommestener og råtten frukt, og så så jeg opp. Der var det et kjempedigert plommetre med oransje plommer som så monde og gode ut! Jeg turte ikke plukke for jeg visste jo ikke om det var spiselig frukt, men de så veldig gode ut! Treet sto helt omgitt av kratt og kjerr som fantes overalt på kantene av vollen.

15:53 Jeg fortsatte ned trinnene, ned fra den hemmelige hagen jeg hadde funnet. Vel nede fant jeg veien ut av motorcross-klubben. Det så ikke ut som det var noen der idag. Men det så heller ikke ut som om det var noe prøblem å gå gjennom området deres for å komme opp til hagen og stien oppe på vollen. Jeg fortet meg å gå hjem. det var enda et stykke å gå, men jeg kjenner jo veien godt. Det var ikke like hyggelig å gå her hvor jeg hadde bilveien rett ved siden av igjen, men jeg gikk og tenkte på den hemmelige hagen jeg hadde funnet, oppe på toppen av byen. Jeg gledet meg til å fortelle Marius om den, og tenkte på at dit kan vi ta med hunden vår når vi får den! :-) jeg fortet meg hjem det forteste jeg orket, og ble varm av å gå, så jeg fikk så avsindig lyst til å bade! Jeg måtte bare ha meg litt lunsj og skrive i dagboken, men nå skal vi på stranda!

21:32 Vi dro ut til Brøndby Strandpark igjen. Denne gangen fant vi den avkjøringen vi pleier å bruke, som er sånn ca. midt på stranden. Vi lå lenge på stranden og bare sløva, og det var nesten litt kjølig for solen sto nokså lavt på himmelen. Vi var til og med i tvil om vi skulle bade eller ei, for det så litt kaldt ut. Men så fant vi ut at vi måtte nesten bade nå som vi jo var på stranda og alt. Vi hadde til og med med oss dykkemasker og snorkler. Det var litt kaldt å gå ut i vannet og det er jo skikkelig seigpining, fordi det er så langgrunt og man må gå skikkelig langt. Jeg var skikkelig pingle og turte ikke dukke meg, selv om Marius klarte det. Men til slutt hev jeg meg uti det, og så svømte vi rundt en god stund og kikket på havbunnen. Det var ikke så mye å se, for det var jo en strand, men det var klart vann og vi så masse småfisk og glassmaneter. Men tilslutt ble Marius kald og fikk vondt i ørene, så han gik opp. Jeg ville svømme litt til, så jeg tok en tur på egenhånd. Da så jeg en ganske stor strandkrabbe med lange ben og spennende mønstre på. Men etterhvert ble jeg kald jeg også, så jeg begynte å svømme mot land. Men det var ganske langt! Innen jeg kom opp igjen var jeg også blitt skikkelig kald og hadde fått litt vondt i ørene. Jeg sto i solen for å tørke og varme meg. Vi sto en stund og så på folk som hadde med seg hunden sin på stranda og lekte i vannet med den. Vi gleder oss til vi skal få vår egen hund. Det skal bli så gøy å lære den opp til å elske vannet! Så skiftet vi og pakket sammen og reiste hjem igjen, og så fikk vi handlet litt og laget mat. Deilig!

Marius: 14:35 Nå begynner det å komme inn svar på jobbsøknader... Noen er gått konkurs... noen sier nei... noen sier "Interresant bakgrunn, vi vil gjerne beholde søknaden din litt lenger". Noen sier "Kom på intervju" etc... så det går vel fremover. Litt dårligre ser det ut med dagpenger. Jeg har fått bekreftet at jeg får ikke dagpenger i Danmark. Da måtte jeg ha meldt meg inn i A-kasse minst 8 uker før jeg ble permittert. Men de kunne vel ikke gi såppas langt varsel... Driver fremdeles og jobber med Aetat i Norge. Det er mulig at jeg kan få noe der hvis jeg er heldig.

Kommentarer til siden: