Lørdag 10. mai 2008
Da Sara var så gammel som Ruth er nåTilbake til hele mai 2008 Tilbake til hovedsiden Ett r siden
| Dagens dyr: Hr. Røyskatt |
 |
09. Mai 2008 |
11. Mai 2008  |
Kaja:20:06 Varmt. VARMT. VARMT!Idag har vi stort sett vært i hagen hele dagen. Ruth nektet å bli med ut hvis hun ikke fikk ha på løvedrakten, så da fikk hun ha det da. Bestefar kom en liten tur og dro igjen. Så kom Morfar og var her lenger. Victoria var også på besøk lenge. Vi var stort sett i hagen hele dagen. Sandkasse, vanne planter, leke med Neptun og Sofie og Morse. Spiste lunsj da Morfar kom, rundstykker med jordbær og egg og forskjellig pålegg. Barna fikk løpe i vannsprederen og syntes det var kjempestas. Litt før 15 kom Susanne og hentet Neptun for å gå på tur. Litt over 15 pakket vi oss i bilen og dro til Jessheim. Da vi kom dit hadde den lille løven sovnet. Jeg løp inn på senteret og handlet solkrem på apoteket og så måtte vi vekke Ruth og gå til Big Horn. Der fikk vi plass rett ved lekekroken og koste oss med deilig mat. Dro hjem og spolte tilbake barnetv, så var det pysjing og kvleds med Hakkebakkeskogen og legging, og Morfar dro hjem. Etterpå har jeg snakket med Marius på videotelefon, og lagt Ruth ca 100 ganger. |
Marius:02:26 (20:27 lokal tid) I dag dro jeg først til Hapers Ferry for rafting.De hadde ikke fått registrert nett-bestillingen min, men det var 11 stk påmeldt på 10am-turen i dag, så det passet veldig bra t jeg ble med der. Det var 5 japaneser-amerikanere, en familie med mor og far og sønn, et kjærestepar og en singel mann i tillegg til meg. Jeg ble satt på båt sammen med japanerene og en guide som het Chris. Det var en times kjøring. Vi fikk 10min video-innføring og så kjørte vi buss et stykke oppover elven. Guidene hadde masse dårlige vitser. Vet ikke om det er typisk for rafting-guider eller typisk for West Virginia. Chris spurte oss litt om vi kjente hverander fra før. Japanerene jobbet sammen og en av dem sa at "hun der er min kone". Da sa hun "Hva???? er vi det????". Japanerene stilte i vanlige klær med regnjakker, alle andre hade våtdrakter. (Jeg hadde med hjemmefra) Jeg tror at den familien er den de har karrikert da de laget "Dudley" familien i Harry Potter... Skallet pappa, Altfor tykk mamma og littfor tykk sønn. Så var det å padle nedover, mest bare rolig vann, avbrutt av noen snille stryk. Da vi var halvveis stoppet vi og gikk i land og fikk lemonade. Rett ved var det en foss, og Pappaen skulle absolutt ha med seg familien sin opp og dusje i fossen. En av guidene og de andre passasjerene ble med, minus japanerene. Det var ganske vanskelig og glatt å få alle oppover til fossen. Mye kaldere vann enn i Shenandoah-elven. Da vi skulle ned igjen gikk det ikke så bra. Det endte opp med at pappaen hadde nok med å hjelpe seg selv, guiden måtte gjøre så godt han kunne med mammaen, mens jeg måtte ta meg av og passe på sønnen nedover fossen. Så padlet vi videre. Guiden ba om at to sterke skulle sitte forrerst, og det ble meg og en av Japanerene som alle sa var sø tøff og drev med kapsport og sånn. Men han ble ganske fort utslitt av padlingen. På turen nedover så vi flere hegrer (blue heron), stærer, canadagjess osv.... Og vi fikk litt histore på kjøpet, Chris fortalte at Harpers Ferry spilte en rolle i opptakten til borgerkrigen da John Brown raste rundt og skjøt på uskyldige mennesker og befridde slavene på plantasjene (litt ettersom hvem man spør). Til slutt ble alle mennene hans tatt i Harpers Ferry, og han ble dømt og hengt i Charles Town rett i nærheten. Ett og et halvt år senere var borgerkrigen i gang. |
|
Ved Harpers Ferry renner Shenandoah-elven ut i Potomac, som går hele veien til Washington DC. Her ble det også litt mere stryk nedover, og vi padlet oss gjennom Maryland og til Virginia. Der ble vi plukket opp av en buss og kjørt tilbake til bilene. Jeg fikk et tips om en Coffee-shop i Charles Town som hadde trådløst internet, så jeg dro dit. Jeg kjørte først litt rundt, uten å finne kafeen, og så parkerte jeg og gikk rundt, og sjekket med jevne mellomrom og det var noe nett å finne. Plutselig var "JavaCafe" nettet tilgjengelig, da var det bare å gå rundt et hjørne og der var det. Jeg kjøpte et veldig godt skinkesmørbrød og snakket med Kaja til batteriet på laptoppen var tomt. (Den bruker mye batteri på video-samtaler!) Så hadde jeg planlagt å prøve å se på en dryppstenshule. Det er en del forskjellige i området der, og jeg hadde egentlig tenkt å dra til Pennsylvania og se på en av de der, men det var et par grunner til å velde Luray Caverns istedet. Jeg hadde allerede vært i Pensylvania i går kveld, Luray stengte senere enn de andre og var litt kortere å kjøre, så det ble mindre stress, og Luray er den største av alle i vest-USA, selv om den er litt mye turistifisert. Jeg ble trøtt på turen til Luray og stoppet flere ganger underveis for å sove i 10min. |
|
Hulen i Luray var mye mye større enn jeg hadde trodd. Det var kun lov å gå i følge med guide, og ikke lov til å ta på noenting, med unntak av en stalagmitt rett ved inngangen. Guiden snakket mye men sa veldig lite. "Her er det en som ser ut som en elefant". "Her er en som ser ut som Homer Simpson". Av interessante ting kunne hun fortelle at det hvite er kalsitt, det røde er jern, de svarte er mangan, det grønne er klorofyll (kommet etter at de satte på lys) og det blå er kobber (kommet av folk som kaster mynter utti). Hun kunne også fortelle at den eldste stalagmitten er anslått til 7 millioner år. Da de bygget gangveiene i hulen brakk de to stalagmitter ved et uhell, og der har det nå formet seg to "speilegg" som vokser og vokser. De hadde et rom de kalte "Katedralen". Der hadde de hatt over 300 bryllup, og de hadde laget seg et orgel som bestod av 32 hammere montert på forskjellige stalaktitter rundt i det rommet og jeg la merke til at de hadde saget av de stalaktittene for å stemme orgelet... Hun fortalte også at en diger stalaktitt som lå på gulvet hadde ramlet ned under jordskjelvet for 7000 år siden. Historien bak funnet av hulen var visst en tinnsmed som hadde sett seg lei av at nabokommunen hadde så flott hule, så han satte seg fore å finne en finere hule til sin egen kommune, og etter tre ukers leting så hant han og en kammerat denne hulen. Hele gåturen rundt tok en time og det var 2km å gå. Til å begynne med var det veldig kult, men etter hvert ble det bare enda flere og enda flere og enda flere stalagmitter og stalaktitter osv... og jeg begynte å bli trøtt. |
|
Så var jeg en liiten tur inom museumsbutikken og kjøpte en liten ting til hver av Ruth og Sara. Så måtte jeg bare finne meg noe kaffe og noe å spise. Men det var nesten helt umulig. Til slutt vant jeg en pepsi-boks i en automat. GPSen i bilen fortalte meg at det ikek var langt til Burger King, og jeg tenkte at det burde man jo få med seg i USA, så jeg kjørte dit og tok med Whopper Meal fra Burger King og kaffe fra MacDonalds, og kjørte hjemover. Langs Shenandoah-elven er det en nasjonalpark som blant annet består av en fjellkjede der Luray ligger rett vest for fjellene og omtrent midt på. Langs toppen av fjellkjeden går det visst en vei "Skyline Drive" som skal være flott å kjøre, så jeg hadde tenkt å kjøre den. Det går en vei på tvers av fjellene fra Luray og østover, så jeg kjørte opp der, men på veien oppdaget jeg at 1) Jeg var nesten tom for bensin 2) Det kostet penger å kjøre den veien og jeg var nesten blakk 3) Jeg var ganske trøtt 4) Det var flott utsikt fra tversover-veien Så jeg kjørte bare tvers over og ned igjen på andre siden og raskeste veien hjem til hotellet for å skrive dagbok, laste opp bilder og soooove litt... |
|
03:21 Bilder fra i dag |
Kommentarer til siden:
Kaja -
Petunia Dursley er ikke tykk, tvert imot er hun litt sånn tynn tørrpinne fin-på-det. Det er pappaen i den familien som er for tykk. :-) Og så har de en tykk tante som Harry blåser opp til en ballong en gang. ;-) (08:53 11/5-08)