Fredag 04. april 2008

Da Sara var så gammel som Ruth er nå
Tilbake til hele april 2008 Tilbake til hovedsiden Ett r siden

03. April 2008

05. April 2008

Kaja:

Til minne om C

Ett av de siste bildene av C, tatt nå i vår

14:14 C, også kjent som Cinderella 10.09.2005 – 03.04.2008

Moren til C heter Tommy og er Ola sin katt. C var kullsort som sin mor, og veldig pen.

Da Morse og C kom til oss var C den minste og mest sky av de to kullsøsknene, men i løpet av noen måneder vokste hun forbi søsteren sin og rollene ble omtrent snudd på hodet. C var den mest frempå, tøffeste og tryggeste av de to.

De var opprinnelig lovet bort til Merethe, men da hun ble eier av to hjemløse, moderløse, veldig unge katter måtte Ola finne et annet hjem til to av kattungene sine. De havnet da hos oss, som nettopp hadde kjøpt oss hus og følte at tiden var inne for å få katt.

Tommy skulle ut å fange mus og være gårdskatt, så Morse og C var bare 8 uker da de kom til oss. De ble straks adoptert av Neptun som ikke hadde noen skrupler med å ta dem inn som en del av flokken. Han passet på dem, vasket dem godt og grundig og sov gjerne sammen med dem i en klump. Faktisk oppførte han seg nærmest som om det var han som hadde fått katter – Marius og jeg hadde fått barn, nå hadde Neptun fått kattunger.

Små og håndterlige som de var ble kattene løftet og flyttet på av 2-åringen Sara. Mens Morse aksepterte dette med en flegmatisk ro (hun kunne male mens hun ble båret etter halen) lærte C seg effekten av å protestere: Vi hadde lært barna at når kattene mjauet måtte man slippe dem. C lærte seg kjapt å mjaue straks hun ble løftet opp, og dette fortsatte hun med hele livet. Hver gang det kom trykk mot magen og potene mistet kontakten med gulvet sa det «Mjau!».

Slik gikk det til at Morse ble Sara «sin» katt, mens C dermed var blitt Ruth sin katt.

C var en racer på å fange mus, både hjemme og på hytta. Ofte kom hun bærende på dem inn i hagen, for å fortsette leken der. Hvis musen ble for passiv slapp hun den og lot som hun ikke så den lenger, slikket seg eller så en annen vei og lot som ingenting. Så kastet hun seg over den igjen hvis den løp litt unna.

Men det var ikke bare mus hun kunne fange. Hun kunne sitte under fuglebrettet og slikke seg rundt munnen og vente på «mat». På hytta fikk hun seg nok en støkk da hun skulle fange fugler – måker er svære greier! En gang hadde hun fanget seg en firfisle. Hun var nokså usikker på hva hun egentlig skulle gjøre med den, og tok den med til meg med mange mjau og spørrende blikk. Jeg fortalte henne at det var hennes fangst og hun fikk ordne opp selv, så til slutt spiste hun den i 4-5 seige munnfuller mens ørene gikk frem og tilbake. Det var nok litt rart.

I høst og vinter tok hun mål av seg til å fange et ekorn som holdt til i den lille skogen bak huset vårt. Jeg satt ofte i kjøkkenvinduet og fulgte den dødelige leken. Jeg heiet på ekornet, men jeg var nok samtidig litt stolt over den flinke og modige katten vår. Kanskje lyktes hun til slutt, for jeg har ikke sett noe mer til ekornet på lenge.

Som andre katter var C glad i å sove der det er varmt og godt. Badegulvet og Ruth sin seng var gjengangere, men det hendte også ofte jeg fant pelsdotter på tastaturet hvis jeg hadde latt laptopen stå åpen – der hadde det ligget en katt. Og hvis jeg satt i godstolen og strikket eller så på TV så kom hun alltid hoppende opp og skulle ligge på fanget og ha kos. Og hvis ikke hun syntes hun fikk nok kos kunne hun komme og «hjelpe til» med strikketøyet mitt. Det aller beste var å bli klødd under halsbåndet. Der kom hun nok ikke så godt til selv.

Halsbåndene satte vi på kattene fordi vi tenkte de ville være tryggere fra bilene som raser forbi nede på Hjeravegen. Men en gang er nok å bli truffet av en bil hvis man er en katt, og med en slik bilvei mellom hagen vår og en spennende skog er det nesten bare et spørsmål om tid før kattene her blir påkjørt.

Vi vet ikke om det var det som skjedde med C. Hun kan også ha kommet for nærme skogbruksmaskinene som huger ned skogen der hun har lekt fra hun var liten. Hun kan til og med ha sittet i et tre som ble hugget, eller blitt klemt mellom trestokkene i stabbelen og ikke kommet seg unna når maskinene kom kjørende...

Men hun klarte å komme seg hjem selv. Hun kom haltende hjem med bare 2,5 ben i funksjon og helt tydelig fått en hard medfart. Hun segnet om på kjøkkengulvet. Derfra løftet jeg henne over i en kasse, og den ble hun i til vi var fremme hos dyrlegen og løftet henne ut for å veie henne til 4,15 kg.

Hun ble først undersøkt av legen, deretter fikk hun en beroligende sprøyte. Da ramlet hun langsomt sammen og ble liggende med rolig pust og øyne som ikke blunket. Deretter ble det tatt bilder, og det var da vi så hvor komplisert bruddet var. Etter at vi hadde snakket gjennom mulighetene og bestemt at det ikke var mer å gjøre tok vi alle farvel, og så fikk hun sprøyten som hun døde av – der på røntgenbordet. Jeg la merke til at pupillene hennes straks ble kraftig utvidet. Deretter pustet hun rolig og etterhver sjeldnere og sjeldnere og til slutt ikke. Blæra ble tømt og da regnet jeg med hun var død, og dyrlegen kom og lyttet og bekreftet det.

Hun ble sendt til felles kremasjon med andre katter.

18:59 Men når de hugger skogen får vi mere morgensol i hagen! Og når de har bygget ferdig barnehagen de skal ha der så får vi lekeplass rett over veien, for den skal være lov å bruke av alle når barnehagen der er stengt. Og dessuten har de jo ikke tatt bort all skogen, for det er fortsatt mere skog igjen rundt der de har hugget.

Marius:

Vi fikk en ny bok i trafikk-klubben-serien om Tarkus og vennene hans. Den gledet vi oss til å lese til kveldsmaten. Det viste seg at boken handlet om at Musedyret brakk halen og måtte på sykehuset... Heldigvis koblet ikke barna det med dagens hendelser...

16:56 De hugger ned masse skog nedenfor huset vårt nå. Ikke mere skog å gå tur i, ikke mere ekko fra hagen vår. De beste sopp-stedene rasert... *sukk*.

Legg til kommentar